Hvem er det som tagger «NERVØS!» på veggene våre?

Midtbyens vegger har fått nerver. Det har de hatt helt siden mars. Nervøs?

Publisert Sist oppdatert

På veggen ovenfor Leuthenhaven teststasjon står det skrevet «Nervøs! » to steder på murveggen, en tredje gang ned mot parkeringshuset. På Buran og Lademoen er det samme ordet å finne overalt. Mellom Gjetveita og Prinsens Gate er det forsøkt vasket vekk fra en port. Ved førstnevnte, mellom Olav Tryggvasons og Dronningens Gate, har de faktisk klart det. Om taggeren påbegynte arbeidet før eller etter 12. mars 2020 er uvisst, men uttrykket treffer uansett tidsånden godt.

«Nervøs!» og «Sveip» observeres ofte på de samme veggene. Venner eller fiender?
«Nervøs!» og «Sveip» observeres ofte på de samme veggene. Venner eller fiender?

– Budskapet passer godt i disse korona-tider, hvor sikkert mange er ensomme og nervøse. Da er det fint at noen synliggjør det i det offentlige rom, skriver Jo Toft Brochmann, etter å ha fått tilsendt bilder av utsagnet som pryder flere av Trondheims vegger.

Han har skrevet boka Tagging – en bok om stygt som pent. Der beretter han om taggingens historie, om de ulike stilartene og intervjuer tre av Oslos taggere.

Les også: La oss skrota abortnemndene!

Frasen står skrevet på alt fra murvegger til lagerbygg. Den sporadiske plasseringen gjør det heller ikke enklere å sikte seg inn på hvem det er som står bak. Så langt er det heller ingen som har tatt på seg ansvaret – eller æren – for at byens vegger speiler menneskene som går forbi. Likevel, med Brochmanns kjennskap til taggemiljøets indre justis er det mulig å tegne et slags bilde av gjerningspersonen.

– Det ser ut som at dette er en en person uten graffitibakgrunn. Grunnen er at bokstavene er klassiske blokkbokstaver uten graffititilsnitt, forklarer Brochmann.

Taggingens plassering hinter også til at personen bak ikke har alt for mye erfaring med graffiti. Brochmann forteller at det er dårlig kutyme å plassere egen tag over allerede eksisterende tags.

– Det gjør man kun om man vil ha beef med den man går over, eller om man ikke vet at man ikke skal gjøre det.

Les også: Har du vært innom de nye vintagebutikkene i Sentrum?

Men er det kunst?

«Nervøs!» under en bro på Lademoen.
«Nervøs!» under en bro på Lademoen.

Byens vegger har nok vært tildekket av grafitti lengre enn siden mars, men spraypaint-strekene oppleves som håpløst passive før de virkelig legges merke til. Når dét først skjer, åpnes en helt ny verden. Ser man hva som står, er det ikke lenger bare streker på en vegg. Om det er kunst eller hærverk er dog vanskeligere å svare på. Bare ødeleggelse er det uansett ikke.

– Det er en myte at de bare vil ødelegge. Den store majoriteten, si 95 prosent, synes de bidrar til bybildet på en kul måte − selv om det er et destruksjonselement, sier Brochmann.

Noe fasitsvar på hvor grensen mellom kunst og hærverk går, har han derimot ikke.

– Det er akkurat like vanskelig som å spørre om hva som er best av polert pop og uraffinert punk. Det er smak og behag. Noen vil like enkle tagger som er gjort trashy og bevisst provokativt.

Vegg prydet med nervøst utsagn.
Vegg prydet med nervøst utsagn.

Samtidig er Brochmann klar på at den skitne estetikken ved tagging på mange måter ligger nærmere uttrykket i moderne kunst, i kontrast til den mer rene, lovlige og vakre gatekunsten. Han ser igjen mot punkmusikken. Det kan være noe vakkert i bråkete estetikk.

– Ting som er gjort ulovlig, samtidig som det er stygt, er mye mer provoserende, som er deler av hensikten. Det skal provosere, forteller Brochmann. Da blir det samtidig mye enklere å trekke linjer mellom tagging og moderne kunst.

– Disse verdiene står mer sentralt i dagens kunstscene. Samtidskunst prøver i stor grad å provosere, og det er få ting som provoserer mer enn tagging.

Nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris: Anmeldelse av Incunabula

En ung Munch

Det blir vanskelig å finne ut akkurat hvem det er som skriver «Nervøs!» på byens vegger. Brochmann kan forklare at de fleste som driver med tagging er snille, rastløse personer med behov for adrenalin. Taggingen blir et utløp for dette behovet. Samtidig er mange estetisk interesserte. De kan produsere både klassiske tags og mer vakker kunst.

Den ukjente kunstnerens veggportefølje gjør det uansett mulig å sammenligne med større, mer velkjente norske kunstnernavn.

– En ung Munch, dette. Et Skrik, bare litt spakere og mer søkende enn originalen.

Flere kultursaker fra UD:

Anmeldelse av Prosjekt Z: En kultfilm allerede før premieren

Ein snartur til det eritreisk-etiopiske kjøkken

Nattmat om dagen: Pølser og pornografi