De beste albumene fra 2020

Etter langt om lenge og flere brutale diskusjoner, har musikkredaksjonen samlet et knippe utvalg av slippene som farget fjoråret. Med en blanding av både debutanter og ringrever, og en sjangerbredde fra grøft -disco til poetisk rap til thrash metal, serverer vi kremtoppen innen musikk fra i fjor. Nyt mimringen og gå inn i 2021 med godt mot og baklomma fullstappa med musikk.

Tøyen Holding – Tøyen Holding 2

«Hvem gjør sånt? Ingen. Kun Tøyen og Etiopia kan gjøre noe så independent.» var orda som opna den 46 minutt lange skiva til Tøyen-duoen, og det blir bevist på kvart av dei 14 spora. Fredfades nyttar albumet som ein beat-tape fyllt opp av grove samples, men slepp samstundes fete vers. Mest Seff er på micen og leverer artige, referansetunge linjer. Seff seier at han er din favorittrapper sin favorittrapper og beviser det med å utkonkurrere både Lars Vaular og Chirag på gjesteversa sine. Tøyen Holding 2 er eit friskt pust som alle bør gi 10-36 lytt.

– Magnus Vattekar Sandvoll

LES MER: Dette skrev vår anmelder om albumet i mars.

Psycheek – Gore 3

En av de mest nyskapende elektronika-utgivelsene fra en norsk artist på mange år ble i stillhet sluppet av Psycheek i mai. På tross av en flytende bruk av sjangre, er lydbildet på skiva gjennomført og konsekvent fra start til slutt, og det er bare å ta av seg hatten for hvor moden debutskiva til 19-årige Psycheek fremstår. Med beina godt plantet innenfor internetcore, drum and bass og dekonstruert klubb skaper Psycheek seg en eksperimentell nisje innenfor norsk elektronika få har utforsket tidligere.

– Markus Lynum

Combos – Steelo

Trondheimsbandet Combos hadde bygget opp en stor hype før de i mai ga ut sin debutplate. Selv om vi forventet en solid punk-plate, ble debuten noe langt mer. Med referanser til band vi alle kjenner fra barndommen som Foo Fighters og Linkin Park, har kvartetten truffet tidsånden med 2000-nostalgi. Det blir derimot ikke noe bakstreversk over dette. Produksjonen er årets tøffeste blant norske rockealbum. Bandet har en framtoning inspirert av hiphop med låttitler som «Mad beef» og «Make money take money». Årets kuleste Trondhjemske rockealbum.

– Tor Magnus Lund

Les hele anmeldelsen av Steelo: – Loudness war ala 2003, på en positiv måte.

Denzel Curry – Unlocked

Denzel Curry og Kenny Beats har klart å lage et av de mest konsise og fokuserte rap-albumene av de siste årene. På under 18 minutter har ikke Unlocked tid til å gi oss noe annet enn kvalitet. Den hardtslående produksjonen til Kenny Beats sammen med Denzel Curry sin aggressive rapping og smarte ordspill er en perfekt kombinasjon. Albumet høres ut som det kommer rett ut av New York, med sin åpenbare Wu-Tang innflytelse. Det er en spennende blanding av 90-talls estetikker med moderne tematikk og produksjon. Unlocked er ikke mindre enn et lite stykke perfekt hiphop.

– Aksel Henrik Lessum

Trist Pike – Den problematiske drømmen/ Patetisk og patologisk

Oslo-duoen Trist Pike sin debutplate er pc-musikk for deg som slukte NRK dokumentaren Helvete. Musikkredaksjonen oppdaget Trist Pike etter at de spilte fjorårets beste Knaus-konsert. Musikken består av dystre tekster, over enkle antikvariske beats og 8-Bit synther. Det er bekmørkt og passende nok er platens dystreste track danseband- coveret av et danseband-cover, «Ingen savner meg i morgen». Ellers finner vi også låter som «Livet er en sykdom», som med sitt deprimerende budskap har et overraskende fengende refreng over en retro arpeggio synth. Albumet er så kult at det kan bli en kultklassiker.

– Tor Magnus Lund

LES MER: «Glimrende grøft-disco for en grå tilværelse».

VNMS – VNMS Tapes

Bulmboy$, Gerald Ofori og andre affilierte i VNMS har gitt oss årets beste rapskive på trøndersk. VNMS Tapes er det siste prosjektet fra et produktivt år for alle involverte, som videreutvikler produksjonen, ordspillene og flyten som har skapt lokal blæst rundt gruppa. Med utsolgte konserter, ettertraktet merch og nye nasjonale samarbeid har VNMS gjort krav på Trondheims rap-trone. Morsom og fengende rap om fest, rus, kjærlighet og annet sprell har slått an hos de unge i byen. Trøndelags ekstraordinære beviser for alle som måtte tvile at de hører hjemme i toppen av norsk rap.

– Are Kjeldsberg Skauby

«2020 er VNMS sitt år» var konklusjonen da plata ble anmeldt i september.

Rina Sawayama – Sawayama

Rina Sawayamas debut er en nostalgisk og nyskapende hyllest til 2000-tallets hitlister. På Sawayama møtes Britney, nu-metal og alt annet tenåringer rundt tusenårsskiftet elsket. Den japansk- britiske artisten leker seg med godt brukte pop-klisjeer, men gjør det med en så overbevisende kjærlighet til kildematerialet at musikken likevel alltid føles spennende og dypt personlig. Gjennom mesterlig produksjon og engasjerende låtskriving om identitet, rasisme, kjønnsroller, familie og vennskap blir de sprikende inspirasjonskildene sømløst sydd sammen til et enormt imponerende pop-album.

– Simon Storvig Winther

Neste Planet – Agua

Prosjektet til det norsk-baserte Neste Planet får både tårer og bobler til å renne. Følelsesladde vers fra Linni og grundig produksjon fra Kvam bidrar til en lekende, drømmende og dynamisk skive. Linnis rytme er såpass fløyelsesmyk og unikt opphakka at man blir drastisk dratt inn i Aguas kosmiske univers. Vann, kjærlighet og takknemlighet er alle røde tråder som går igjen i Neste Planets herlige prosjekt. Linni er sjamanen som leder deg gjennom en våt seanse. Skiva er en utrolig spennende perle fra 2020 og passer til de feteste middagsselskapene og våteste aftene.

– Andreas Jensen

LES MER: – De vet hvor uttrykkene kommer fra og de fører det mesterlig videre i sin egen retning.

Musti – Qoyskayga v2

Det er ingen overraskelse at jenta fra Tøyen klatrer opp på topplister for beste utgivelser i 2020. Musti representerer et friskt og ungdommelig pust som med sin bakgrunn fra plateselskapet Nora Collective, har skapt et debutalbum bestående av gode, reflekterte og lekne låter. Hennes afrikanske røtter kommer til uttrykk i melodiene bak norsk rap om identitet, krig og feminisme. Med en selvtillit på topp, løfter Musti det norske hiphop-gamet enda et steg lenger opp og det er med store forventninger til Norges nye stjerneskudd at hun ønskes velkommen inn i varmen.

– Lisa Bye

LES MER: – Et etterlengtet og lovende innblikk i framtiden til norsk rap.

Moses Sumney – Græ

På det andre studioalbumet til Moses Sumney bruker han sine røtter i folk-musikk til å ekspandere videre: fra barokkpop og art-rock til electro-soul, og nye fantastiske høyder. Fyldig og strøken instrumentering veksles med minimalistiske og eksperimentelle passasjer, og hele tiden skinner Sumneys himmelske stemme igjennom med akrobatiske vokaler som hopper mellom oktaver med en eleganse og skjørhet oss jordiske bare kan drømme om. Med et album om identitet, isolasjon og det å føle seg misforstått, har Sumney skapt en emosjonell opplevelse som gir utløp for alle problemer man kan ha kommet i møte i 2020.

– Øyvind Soldal Rasmussen

Daufødt – 1000 Island

Debutalbumet til hardcoregjengen i Daufødt er ingenting å fjase av. Ett år etter at vi fikk høre de brutale «flinkisene» i Daufødt med singelen «Forbudte frukter» har vi 27 minutter med energi fra første sekund. Det at de presterer å bruke så mange av de ulike kvalitetene som man finner i hardcoren i løpet av denne korte tiden er ikke bare imponerende, det er kult også. Du kan riste løs til «glade» og upbeat riff i «Ingenmannsland» eller kjenne på angsten under den lange og farlige oppbyggingen i «Sammen er vi Daufødt». Digger du bråk? Skru på «Kulturarven», et eneste stort noisebreakdown. Med andre ord er det noe å finne for enhver person som vil kaste 2020 på bålet med en god dose dressing.

– Sondre Sørensen Brønstad

Kelly Lee Owens – Inner Song

På oppfølgeralbumet Inner Song viser Kelly Lee Owens seg som en av de dyktigste til å skape en symbiose mellom varme og mer kjøligere elementer. Inner Song svinger fra hardtslående mørk techno på låten «Melt!» og over til lun, men hjerteskjærende drømmepop på låten «On». I større grad enn tidligere er waliserens englelignende vokal løftet fram i lyset, og det med god grunn. Stemmen til Lee Owens svever vektløst over både de såre og mer lystige sporene og bidrar til at man sitter igjen trollbundet til en av årets lytteopplevelser.

– Viljar Sæbbe

LES MER: – Owens følger opp den sterke debuten med en skive 2020 ikke fortjener.

Jaga Jazzist – Pyramid

Jaga er tilbake. Etter en femårig pause vier de annerledesåret 2020 til å gi ut et fullengdes album, og for et album. Denne gjengen er aldri til å finne på latsida og Pyramid er intet unntak. I denne 39-minutteren finner du suggererende riff, tighte trommebeats, finurlige blåse-arrangement og deilige melodier. Dette har gjort at skiva får til det umulige, nemlig å bevege det allerede etablerte «jaga-soundet» et steg videre. Slik viser de også at det 26 år gamle bandet fortsatt er på utkikk etter nye elementer å sprite opp musikken sin med. Derfor er Pyramid et soleklart tilskudd i årets beste album fra 2020.

– Aksel Rønning

Valkyrien Allstars – Slutte og byne

Valkyrien Allstars har nok en gang levert et album det er fryktelig lett å bli glad i. Denne gangen hører vi klare referanser til indie og pop, mens folken det er lett å assosiere dem med fortsatt står som grunnstein. Albumet er kritikerrost og det er ingen overraskelse. Her briljerer de nemlig med vakker poesi, fete melodier og fengende samspill som resulterer i et knakende godt album det er vanskelig ikke å bli truffet av. Det kan vel og merke være vanskelig å finne et favorittspor på det som er av de aller beste albumene som kom i 2020.

– Mona Hynne

JUNO – Young Star

Jazzlinjen ved NTNU i Trondheim er kjent for å være et kreativt miljø for jazzmusikere, og kvintetten JUNO bekrefter det. Debutplaten Young Star er en herlig affære av jazz-inspirert pop. Kontrabass og saksofon spiller en framtredende rolle og gjør jazz-inspirasjonen tydelig, mens vokalen ofte bidrar til et mer popaktig preg. Bandet gjør en mesterlig jobb i komposisjonene, med kaotiske og harmoniske partier i flott kontrast og tempoendringer som fenger lytteren til siste stund. Dette gjør Young Star til en fryd å høre på, og det er en sterk debut fra et band du bør følge med på.

– Jens Waage

LES MER: – Jazzbandet JUNO fra Trondheim klarer med sitt debutalbum å engasjere selv de som ikke liker jazz.

Elephant Tree – Habits

I et mylder av post-metalband med små variasjoner rundt en velprøvd formel, står Elephant Tree igjen som et band som virkelig har knekt koden. Habits kombinerer blytunge dronete riff med en myk og enkel vokalstil i en perfekt balanse. Her finner du både såre og melankolske balladepartier med hardingfele og akustisk gitar og dundrende doom-riff med masse groove. Å høre på skiva er en katarsis i seg selv. Britene viser med denne utgivelsen at de er pionerer i sjangeren.

– Åsmund Høeg

Hedvig Mollestad – Ekhidna

Norge har et bra jazzrock-miljø og Hedvig Mollestad sin nye plate er årets beste innenfor sjangeren. Det spilles heftig powerjazz av gitarist Mollestad og hennes nye, utvidede ensemble. Musikken slingrer seg fra Terje Rypdal-inspirerte ambiente strekk som man kan høre i «No friend but the mountains» til svevende trompetsoloer og groovy støy i «Antilone». Dette er et album hvor de tre kvinnelige bandmedlemmene både rocker og jazzer mest: Mollestad selv, trompetisten Susana Santos Silva og Marte Eberson (Highasakite) på keys imponerer. Årets absolutt sterkeste norske jazzrock-album.

– Tor Magnus Lund

LES MER: Også i 2019 imponerte Hedvig Mollestad vår anmelder.

Haru Nemuri – LOVETHEISM

Enigmaet Haru Nemuri fra Tokyo har i de siste årene gjort seg merkbar med sin evne til å blande inn elementer fra sjangere som elektronika, hiphop, noiserock og mer med sitt anker i J-rock. I mars ga Nemuri ut sitt fjerde fullstendig selvproduserte album, LOVETHEISM, hvor hun tar sjangerblandingen sin til et nivå hvor det ikke lenger kan settes i en boks. Albumet er friskt, både hardt og mykt til tider, men alltid med et ekstremt høyt energinivå. Etter å ha hørt frem til andresporet «Trust Nothing But Love» er det umulig å ikke bli fanget.

– Sander Engen

Sløtface – Sorry for the late reply

Stavanger-bandet Sløtface holder liv i norsk indie-rock. Halvtunge riff, lekne melodier og personlige tekster gjør Sorry for the late reply til en av de mest solide rockeskivene i 2020. Indie-klangen gjør at man vil danse og skrike til skivas tekster. Produksjonen går fra kompakte og lydtunge refreng til akustiske smådeler. Sløtface holdt liv i konsert-Norge ved å dra på en slumber-turné hvor de spilte akustiske og nedstrippa versjoner av låter fra skiva, som senere ble gitt ut på The slumber tapes.

– Andreas Jensen

Ormskrik – Ormskrik

Stavanger har vært fødebyen til flere fantastiske metall-akter og i 2020 kom enda et band skrikende ut. Ormskrik sin debutplate ved samme navn er beinhard, rå og kompromissløs. Kvaliteten på alt fra spilling til produksjon gjør det overraskende at dette er en debutplate. Uansett om man vil kalle musikken her for blackened thrash eller death metal er det ingen tvil om at talentet til musikerne skinner gjennom og viser hvorfor denne fortjener en plass vår toppliste for 2020. For dere som vil ha en smaksprøve anbefales låten «Destroyer of Worlds».

– Amund Fredrik Strømsnes