Murakami på autopilot

Haruki Murakami er ein evig kandidat til Nobelprisen i litteratur. Første person entall blir neppe utslagsgjevande.

Publisert Sist oppdatert

Haruki Murakami, Første person entall (noveller)

Pax Forlag, 173 sider

Omsett av Ika Kaminka

Den japanske veteranen har med åra blitt ein publikumsfavoritt verda over med sine nostalgiske og forunderlege forteljingar, ofte med surrealistiske innslag. I den nyaste boka, Første person entall, bygger Murakami vidare med historier som stort sett liknar ting han har skrive svært godt før. Novellene er fine nok i seg sjølv, men med få unntak gjer samlinga lite for å fornye forfattarskapen.

Dei som har vore borti Murakami, vil vere godt kjente med dei mannlege hovudpersonane som oppdagar og utforskar seksualitet, einsemd og triste, mystiske kvinner. I Norwegian Wood (1987), tidvis også i den førre novellesamlinga Menn uten kvinner (på norsk 2016), har Murakami skildra dette vakkert og poengtert.

Fire av dei åtte novellene i Første person entall held fram meir eller mindre i dette sporet. Å skrive ulike variasjonar over liknande motiv treng ikkje vere ein dårleg ting, men her skjer det lite nytt. Murakami skriv på autopilot, og det kjennest rett og slett for trygt. Forteljingsforma meistrar han til fingerspissane, men det blir keisamt i lengda.

LES OGSÅ: Bandet briljerer under Byggrevyen 2021

Boka engasjerer langt meir når novellene blir meir eksperimenterande. I «Shinagawa-apens bekjennelser» møter hovudpersonen ei snakkande ape som fortel om einsemda og lengselen etter kjærleik blant menneska. Murakami går her inn i ein slags incel-problematikk, utan å gje nokon eintydige svar. I tittelnovella «Første person entall» blir eg-personen uforvarande konfrontert med ei metoo-liknande skulding av ei ukjend kvinne. Tiltalen utløyser ei uforklarleg kjensle av skuld hos hovudpersonen, som plutseleg materialiserer seg i eit postapokalyptisk, marerittaktig bybilde. Med koplinga mellom eit framandt ytre og eit uroleg indre, aktualiserer Murakami viktige samtidsproblem på overraskande og svært vellykka vis.

Den mest interessante novella, «Yakult Swallows. Dikt», er ei merkeleg og svært sjarmerande hyllest til baseball. Eg-personen fortel om det lidenskapelege forholdet til favorittlaget sitt, Yakult Swallows, og om dei små, sære dikta han har skrive om sporten. Då hovudpersonen viser seg å ha same namn som forfattaren sjølv, må ein stille spørsmålet om novella eigentleg er fiksjon. Dette grepet set også resten av samlinga i eit nytt lys. Eg-forteljarane i alle dei åtte novellene har sterke likskapstrekk. Kanskje er dei alle Murakami, på sitt vis?

Nye og gamle Murakami-lesarar vil i Første person entall finne mange av kvalitetane til dei beste bøkene hans. I lettlesne, presise setningar møter søkande personar den merkelege verda rundt seg med undring, og får underlege svar tilbake. Er du av typen som aldri får nok av Murakami, blir du ikkje skuffa av å lese desse novellene. Er du heller gira på nye leseopplevingar, kan du glatt la vere.