- Jeg har følt meg fremmedgjort fra poesi

Rett før påska tok innersvingen på Trondhjæm by, fikk Under Dusken tak i den ferske vinneren av Tarjei Vesaas’ debutantpris. Den påfølgende uka var svært travel for den aktuelle poeten.

– Det har vært en intens uke, men nå har det plutselig blitt stille. Er det ingen som skal ha tak i meg mer? spør Brændjord mens hun ler over telefonen. Vesaas-vinneren forteller at hun er glad for all oppmerksomheten hun har fått, men at det også har kommet med noen baksider.

– Jeg er veldig glad for oppmerksomheten, det er gøy.

Men det har også vært stressende og gjort meg litt urolig, forteller hun.

LES VÅR ANMELDERS DOM OVER BOKA: En åpenbaring på under 80 sider.

Forfatterskap i blodet?

Brændjords interesse for litteratur begynte allerede da hun var barn. Hun leste helst romaner, og skrev noen noveller på sida, men lesingen ble satt på vent ettersom hun kom høyere opp i utdanningssystemet. En klassisk leseutvikling for de fleste.

– Jeg har følt meg fremmedgjort fra poesi, fordi jeg har følt at det ikke har vært så tilgjengelig. Det hadde vært interessant å se hvordan det hadde vært om jeg ble introdusert for flere ulike typer dikt tidligere, sier hun. Interessen for poesi oppstod som 23-åring. Brændjord, som er adoptert, bestemte seg for å finne informasjon om sin biologiske familie. Der fant hun en hel gjeng med skrivende mennesker.

– Mamma er veldig glad i å lese, men ikke å skrive. Mine biologiske slektninger viste seg å skrive mye! Bestefaren min blant annet, Dag Østerberg (kjent sosiolog, journ.anm.), har skrevet masse, og min biologiske far har oversatt flere bøker. Jeg tror det ga meg litt pågangsmot, å vite at jeg har det i genene, forteller hun ivrig.

En hel verden åpna seg. Det var hennes biologiske søster som inspirerte Brændjord til å utforske sjangeren, og begynne å skrive dikt. Hun hadde aldri tenkt å bli forfatter, fordi hun ikke hadde noen spesiell fortellerglede.

– Jeg visste alltid at jeg var god til å skrive, men hadde ingenting å skrive om. Å oppdage dikt som en helt fri sjanger muliggjorde at jeg kunne utfolde meg i skrivingen. Da jeg fant ut at jeg hadde alle disse slektningene, ble det en stor omveltning for meg. Det var mange tanker om hvem jeg var, fordi det utfordret identiteten min, sier hun.

LES OGSÅ: Fargemarka ble ghostet av kommunen

Synsvansker førte til meditasjon

Brændjord bor i et Acem-kollektiv, som innebærer å bo med andre mennesker som lever en meditativ livsstil. Vanligvis mediterer dikteren daglig, noe hun paradoksalt nok har gjort mindre av den siste travle tiden.

– Man blir veldig konfrontert med seg selv når man mediterer. Uroen forsterkes på et vis, forklarer hun.

Meditasjonsformen ble utviklet av norske leger og psykologer på 70-tallet. Underveis i studiet begynte Brændjord å merke at synet plutselig forverret seg, derfor bestemte hun seg for å utforske meditasjonsformen.

– Synet gjorde det vanskelig for meg å lese, jeg ble lyssky og måtte være mye inne. Da kom jeg på at meditasjon kanskje kunne hjelpe, forteller hun.

Acem er dessuten en sosial meditasjonsform.

– Man møtes og snakker om opplevelsen av meditasjonen. Meditasjon hjelper også indirekte på skrivinga, ved at jeg blir mindre rastløs. Det hjelper meg med å ta skriveprosessen i ro.

Men det er ikke hovedsakelig meditasjon vi skal snakke om, selv om det er en stor del av Brændjords hverdag.

– Jeg skulle gjerne feira skikkelig at jeg har vunnet, men det er jo pandemi, og i tillegg er kollektivet alkoholfritt, forklarer hun og ler.

LES OGSÅ: Gir studentenes penger til egne organisasjoner: – Kanskje enklere å prioritere de man kjenner til, sier Velferdstings-kollega

Avgjørende år i Bergen

På grunn av synet måtte Brændjord legge drømmen om master på UiO på is. Hun tok igjen fatt på skrivingen, og gikk et år til på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Brændjord hadde allerede gått et år før, som var et årsstudium, mens det andre året var et prosjektår sammen med en liten gruppe mennesker.

– Prosjektåret var fantastisk, veldig engasjerende og avgjørende.

Hun forteller at mye av grunnen til at året var så bra, var på grunn av de ivrige lærerne og dikterne Gunnar Wærness og Pedro Carmona-Alvarez.

– De hadde så mye energi og brenner virkelig for det de gjør, de var så engasjerte på alles vegne. Dessuten så var det en god klasse, hvor jeg tror alle følte seg frie til å snakke og hadde tillit til hverandre. Det var veldig oppmuntrende.

Responsen på hverandres arbeid var spesielt viktig for henne.

– Jeg er nesten litt bekymra for hvor glad jeg er i respons. En ekte poet hadde kanskje ikke hatt respons som en så stor del av skrivemotivasjonen, men jeg engasjeres veldig av andres tilbakemeldinger, sier hun og ler.

Det var særlig diktene om moren som fikk mest respons i gruppa på Skrivekunstakademiet.

– Jeg hadde et par dikt om en mor, og det var konsekvent disse diktene som de andre i gruppa syntes var sterkest.

LES OGSÅ: Korleis forskar ein på sex?

En lys debut om selvmord og sorgen etterpå

Jeg vil våkne til verden er en bok om et barn som opplever at hennes mor tar livet sitt. Diktene viser en sorgprosess preget av tilstedeværelse, håp og lys, selv om diktene er vonde og direkte.

– Når det først er dikt om selvmord, blir det et veldig dominerende motiv. Det større temaet er egentlig sorg. Det er vanskelig å ha plass til dikt om forelskelse innimellom, det bryter fort opp da, forteller Brændjord. Tanken var en diktsamling uten en rød tråd eller tematikk, men det viste seg å bli for sprikende.

– Jeg hadde ikke lyst til å skrive en trist bok. Mange av de lyse delene har jeg skrevet uavhengig av det dominerende motivet, men de passet likevel inn. Det var etter samtaler og tilbakemeldinger jeg fikk da jeg gikk på Skrivekunstakademiet at boka begynte å ta en tydelig retning, forklarer hun.

En stor del av diktsamlingen har tatt utgangspunkt i at hennes biologiske mor tok livet sitt, noe hun fikk vite etter at hun fikk kontakt med sin biologiske familie. Det var overraskende tøft å få vite dødsårsaken.

– Jeg hadde en mistanke om at det var derfor hun var død. Det var likevel veldig spesielt, og jeg ble overrasket over hvor tøft det faktisk var å få vite det – og at det gikk så inn på meg selv når jeg ikke engang kjente henne. Jeg var bare nysgjerrig på hvor jeg kom fra, forteller hun.

LES OGSÅ: Lyden av to hender: Gripande, men føreseieleg

Utfordrende å bli hyllet

Boka Jeg vil våkne til verden ble hyllet av litteraturkritikerne i Morgenbladet og Vårt Land, såvel som at den stakk av med både Kritikerprisen og Tarjei Vesaas’ debutantpris – noen av de mest anerkjente litteraturprisene her til lands. Knausgård er den eneste tidligere debutanten som har vunnet Kritikerprisen før Brændjord. Det er ikke bare lett å få så enorm positiv respons på sitt første verk.

– Jeg blir litt forvirra selv, jeg tenker og føler mange ting på en gang. Om folk ikke blir like begeistra for neste bok, kan jeg ikke tenke på. Jeg har begynt å forberede meg på nederlaget allerede, sier Brændjord og ler.

Brændjord hadde troa på at boka kunne selge litt mer enn en annen diktsamling, fordi den oppleves så tilgjengelig.

– Den legger ikke skjul på noe, og er både eksplisitt og følelsesnær. Jeg hadde det i bakhodet at dette kanskje kunne bli en mer lest diktsamling enn vanlig, sier hun.

Hyllestene hun har fått det siste halvåret utfordrer likevel selvforståelsen.

– Det å nærmest bli ansett som en slags begavelse er litt rart, jeg er ikke vant til å få så mye oppmerksomhet, sier hun.

Hun tar det inn litt for litt, og omtaler prosessen som en forsvarsmekanisme.

– Akkurat nå har jeg mye selvtillit i skrivinga og det kan jo hende denne boka er høydepunktet i karrieren. Jeg liker uansett å skrive.

Hvordan skal jeg forklare det, sier hun, og etter å ha tenkt seg om:

– Det er som å komme hjem.

LES OGSÅ: Nach: Om nachet man ikke vil skal ta slutt