Musikkanmeldelse:

Dune sea - Moons of Uranus

Bandet leverer en plate med masse lyd og med stort potensial, men de når ikke helt opp.

Publisert Sist oppdatert

Trondheimsbandet som droppa sitt første album for bare ett år siden, gir nå ut den såkalte vanskelige andreskiva. Musikken er tydelig inspirert av band som Kyuss, Earthless og The Sword. Det er ikonisk 70-tallsrock med en bråkete og psykedelisk framtoning . Når et band utgir sitt andre album må det enten være det samme de har gjort før, bare bedre, eller de må gå i en annen retning. Moons of Uranus er ikke på noen måte en dårlig skive, men plata når ikke helt opp allikevel. Den er verken markant bedre, eller annerledes enn debutskiva.

Isolert sett er det mye kult å ta tak i på dette drøyt halvtime lange albumet. Her er det full av dronete gitarriff og synther som er på reise i verdensrommet, på en seng av herlig treig bass og klassiske stonertrommer. “Oracle” med sitt drømmende landskap av synth og partier med elektroniske trommer er et friskt pust og avslutter i et deilig breakdown med blytung gitarlyd.

LES OGSÅ: LÉON - Apart

Avsluttningslåta “Globe of Dust” er også en av de sterkeste låtene på skiva og her er det helt tydelig hva bandet vill. Riffet går hardt og godt, og de runder av hele skiva med en freakout med synthen.

Når du holder deg så rigid til den nokså velprøvde sjangeren som Dune Sea gjør, er det vanskelig å skape seg sitt eget lydbilde uten å bare høres ut som enda et band i rekka. På denne skiva virker det som om de har gått bort fra det som fenget med debutplata, nemlig den harde gitarlyden med psykedelisk elementer som bakteppe. Fokuset var på riffene, noe som gjorde det hele mer til et stonerprosjekt.

LES OGSÅ: Juni Habel – All Ears

Nå virker det hele mer nedtonet. Det er flere elementer her, men sammen blir det fort rotete fordi det ikke er noe tydelig gjennomgående element som binder albumet sammen. Vokalen til Dune Sea fungerer som et instrument på lik linje med synth og gitar. Den er mikset langt bak i bandet og er vanskelig å tyde. Vanligvis synes jeg dette er en kul løsning, men her blir det for mye distorsjon og effekter.

“Shaman” og “Air” som først ble utgitt som singler er sterke låter og utvilsomt de beste på skiva. Grunnen er at det i disse låtene fokuseres på å skape sterke riff og at det legges elementer oppå dette igjen. Det kan fort bli for mye av det gode når man har et stort arsenal av lyder man kan legge på som Dune Sea har. Plata som helhet står igjen som et godt forsøk som ikke nådde helt opp. Det er masse potensial her, men det virker som om bandet ikke helt klarer å bestemme seg for hva slags musikk de vil lage.

Powered by Labrador CMS