K-popens fargerike univers

Det første som dukker opp i hodet på mange når k-pop blir nevnt er fortsatt det fargerike, overindustrialiserte og overfladiske musikkuttrykket som kommer fra Sør-Korea, men som har ekspandert til flere asiatiske land. Noe har likevel forandret seg de siste par årene.

Platebutikker har begynt å anbefale albumene til guttegruppa BTS, k-pop-konserter Europa over selger ut hele stadioner og en film fra opprinnelseslandet vant den mest høythengende Oscar-prisen i 2020.

Det finnes mange tegn på at et skifte er i ferd med å skje eller allerede har skjedd. Nå blir vestlig kultur formet av en langvarig satsing på kultureksport fra østen. To sider av saken, et produksjonsselskap og en trofast BTS-fan, kan hjelpe til med å forstå k-popens rolle i dag.

Les også vårt intervju med Ola Kvernberg: Har måttet kansellere planer, men håper å komme sterkere tilbake

Får fortsatt aldri styre AUX-kabelen

Andrea Eliassen er 21 år gammel og tar en pause fra skriving av bacheloroppgave for å fortelle om sitt forhold til k-pop. Hun forteller at hun tilfeldigvis oppdaget k-pop allerede i 2012, da hun gikk i åttende klasse. Men det var først tre år senere hun ble ordentlig interessert i sjangeren.

– Da ble jeg bedre kjent med bandene. Jeg likte det veldig godt fordi det var lagt inn mye mer innsats med alle dansene og showene rundt musikken. Det var annerledes enn det jeg hadde hørt på før.

Les vår journalists introduksjon til samtidslyrikk: Enkel og grei virkelighetslyrikk [Essay]

Fra før av var Andrea en stor fan av One Direction, noe hun synes er litt pinlig å innrømme i dag. Nå er det derimot BTS som står på førsteplass for henne. Hun forteller at folk pleide å se litt rart på henne og bestevenninnen når de fortalte at de hørte på k-pop, men etter at sjangeren, og kanskje spesielt BTS, har gjort seg bemerket i det amerikanske musikkmarkedet, har dette begynt å snu.

– Jeg skjønner at det fortsatt ikke er for alle, men det er fint med større åpenhet, for det er mye bra musikk der ute som ikke er på engelsk. Nå blir i hvert fall en del av de største låtene gjenkjent, men jeg får for eksempel fortsatt aldri styre AUX-kabelen på vors.

Fikk du med deg? Lyche blir snart pusset opp

Budskapet treffer fanbasen

Andrea har vært på BTS-konsert to ganger tidligere, én gang i Amsterdam og én gang i Paris. Konserten i Paris forteller hun at fant sted på nasjonalstadionet og at det var 70-80 000 publikummere en av de to dagene det var mulig å kjøpe billett. Der var det alle typer folk, sier Andrea.

– Alle var så hyggelige og alle kunne snakke med hvem som helst. Det gjorde veldig inntrykk å se hvor mange forskjellige folk som er fans. Jeg og bestevenninnen min satt ved siden av par i 40- eller 50-årene. De hadde med seg glowsticks og merch, og de satt og ropte opp til scenen. Det var skikkelig gøy.

Studentnyheter fra UD: Samfundet håper på tilnærmet normal åpning til høsten

Når det kommer til fanbasen her hjemme opplever ikke Andrea at det er et stort nettverk utenom konsertene. Allikevel har hun delt interessen med venninnen sin lenge, og hun har også vært på et par visninger av dokumentarer om forskjellige band på Trondheim Kino. Der er det alltid stappfullt, forteller hun.

Selv om hun ikke er en del av et større fan-nettverk her hjemme, synes ikke Andrea at det gjør så mye når hun ser og hører hvordan favorittartistene hennes treffer blink på konsertene.

Les også: Krig, fred, pandemi og studentvalg [Debatt]

– Grunnen til at jeg liker BTS spesielt godt er fordi at de har dedikert mye av musikken til å kunne akseptere seg selv, spesielt de to siste årene. Det synes jeg er et viktig budskap til unge, og når man hører et hel stadion med tenåringsjenter synge «You Can’t Stop Me Loving Myself» er det spesielt gøy å være fan.

Andrea mener at dette er en kontrast til mye av listepopen man blir utsatt for her hjemme.

– Der er det kanskje generelt ikke noe særlig fokus på budskapet i låta, og det som blir spilt på vors er det ikke så mye mening i.

Mer fra UD: Det er mye forvirring omkring korona. Her er de største misforståelsene.

Et Disney-univers fullt av fan-effekter

Anne Judith Wik, Nermin Harambasic og Ronny Svendsen er en del av låtskriver- og produksjonsselskapet Dsign Music, som holder til i Midtbyen i Trondheim. De forteller at de var heldige som startet med k-pop så tidlig som i 2008, etter et tips om at kanskje de skulle prøve seg på sjangeren.

– Det var timingen som var viktig for at vi skulle bli store. Akkurat rundt der var det fysiske platesalget på vei ned i den vestlige verden, og det var før streaming-tjenestene begynte å bli store. Det var rundt da folk lastet ned gratis musikk, og hele bransjen var litt kaotisk. I Asia var det, og er det fremdeles, et stort marked for det fysiske platesalget, forteller Harambasic.

Nyskjerrig på NTNUIs historie? 110 år med idrettsglede

En av grunnene til dette kan være fordi det å eie et fysisk format er en del av fankulturen.

– Det handler ikke kun om musikken, det er en kultur – kanskje en livsstil. Man kjøper CD-er og merch i alle mulige farger for å vise at man er en ekte fan, legger Wik til.

Og kanskje det er dette som gjør k-pop så appellerende? Det fargerike uttrykket og det varierte lydbildet kan fange oppmerksomheten til hvem som helst, og sammenligningen med et Disney-univers blir nevnt.

– Der et vanlig norsk gutteband kanskje ville blitt oppfattet som litt traust, kan et gutteband som spiller k-pop bestå av 16 medlemmer. Det betyr mye mer variasjon, og det kan komme flere sjangerskifter innad i en låt, mener Wik.

Fikk du med deg? Ny NSO-leder er blitt valgt

De tre er enige om at det har skjedd et skifte fra at de asiatiske landene har latt seg inspirere av vestlig musikk, til det motsatte. Nå er det mer vanlig at en amerikansk produsent kan reise til Seoul for å la seg inspirere av k-pop. Dette kommer som et resultat av tiår med stor økonomisk støtte til kulturindustrien i Sør-Korea.

– Det betyr noe mer hvis du for eksempel sier at du er en svensk låtskriver, fordi landet har satset på musikkindustrien lenge. Dette har skjedd i Sør-Korea også. Kanskje man en dag også får n-music fra Norge, men om det skal kunne skje må myndighetene satse på industrien lenge, mener Harambasic.

Mer fra UD: Kroppspress og høye krav i ballett

Bringer industrien til Trondheim

Selv om Andrea ikke opplever noe særlig fan-nettverk i Trondheim, til tross for fullsatte kinosaler når k-pop-dokumentarer vises, jobber Dsign Music med å frakte bransjen til byen. Selskapet jobber sammen med produsenten Jin Suk Choi i Seoul, og reiser også selv ofte til den sørkoreanske hovedstaden for å oppdatere seg på hva som beveger seg av trender. Gjennom initiativ som for eksempel låtskrivercampen Song:Expo gir Dsign Music musikere, produsenter og bransjefolk fra hele verden et påskudd til å komme til Trondheim.

– Det er vi som får disse folkene til å komme hit. Det er ingen grunn til at de ellers skulle ha kommet til Trondheim, sier Harambasic og ler forsiktig.

Les også: Plantefysiologi for dummies

Song:Expo er verdens største låtskrivercamp med omtrent hundre deltakere hvert år, og formålet er å engasjere, inspirere og dele kunnskap. Initiativet er også til for å hjelpe musikerne med å bygge bærekraftige modeller for å sikre streamingtall og inntekt. Det er tydelig at gjengen i Dsign Music jobber for og tror på at k-popens framtid er sterk, både i Trondheim og resten av verden.

Harambasic forteller om nevøen sin som går på barneskolen for å illustrere hvordan han tror k-popens framtid i Norge ser ut.

– Barna i klassen skulle fortelle om jobben til et familiemedlem. Nevøen min fortalte om meg som skriver k-pop, og hele klassen ble imponert fordi de kjente til låtene jeg hadde vært med på å lage. Jeg tror at om noen år så kommer det til å være like naturlig at barn lærer om k-pop på lik linje med all annen musikk i skolen.

Mer musikk fra UD:

Festivalbransjen går en usikker framtid i møte

Konradsen - Rodeo No. 5 [Anmeldelse]